Hvilke deler av reindriftslovforslaget er radikalt, Skjalg Fjellheim?

Det vises til kommentar fra politisk redaktør, Skjalg Fjellheim, i Nordnorsk debatt den 27. april d.å., hvor han i anførselstegn viser til at Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) har opprettet et “samisk offentlig lovutvalg” for å endre på dagens reindriftslov. I denne sammenheng uttaler han at bl.a at forslaget er et radikalt dokument som mer eller mindre gir uinnskrenket makt til reindrifta i saker som gjelder arealbruk, uten at andre samfunnsinteresser vektlegges. Disse uttalelsene kan tyde på at Fjellheim har lest et annet dokument enn lovutvalgets forslag.

Det er grunn til å forvente at Nordlys som Nord-Norges største avis makter å belyse saker i et balansert perspektiv. Dessverre kan det synes som at Nordlys v/ Fjellheim har en agenda som går ut på å snakke ned og skape vrengebilder rundt samiske saker generelt, og reindriften spesielt. Dette bidrar til økt polarisering og motsetninger mellom reindriften og andre næringer, og mellom folk. Hva som er årsaken til denne måten å jobbe på, kan bare Nordlys svare for.

Å rette skytset mot samisk akademia blir i denne sammenheng feilslått, da påstander og ytringer som ikke har rot i virkeligheten viktiggjør betydningen av at samiske forskere engasjerer seg i saker om reindrift. Dette er noe NRL stadig oppfordrer til. Slik jeg tolker Skjalg Fjellheim, diskrediterer han samisk forskning nettopp på grunn av at forskere har samisk bakgrunn. Dette er en form for kulturell knebling som ingen norske medier bør være bekjent av. Det er nettopp på bakgrunn av de formelle kunnskapene som samiske forskere besitter, at deres stemme er viktig, spesielt når det gjelder å sette dagsaktuelle temaer i en faktabasert og faglig kontekst.

Når Fjellheim kritiserer Sametinget og NRL for å ha nedsatt et eget lovutvalg, oppfatter jeg det slik at kritikken ikke først og fremst handler om at Sametinget ikke har en lovgivende myndighet, men at utvalget er oppnevnt og besatt av folk fra samiske institusjoner. Til det kan jeg si at det neppe vil være siste gang det skjer.

For å forstå reindriftens mangeårige krav om ny reindriftslov, må man både ha med seg reindriftlovshistorikken og senere rettsutvikling som bakteppe.

Reindriftslovgivningen var fra innføringen av Felleslappeloven i 1883 basert på et syn om at reindriften var en historisk overlevering og hemsko for bedre og mer formålstjenlige samfunnsinteresser, og at reindriften som sådan ikke hadde noen kulturell verdi. Både dette og holdningene om at det ikke var grunn til å beskytte reindriften fordi kulturen uansett ville dø ut på sikt, har preget både lov og forvaltning gjennom årenes løp. Dette tok Høyesterett et oppgjør med i Femund-dommen (HR-2018-872-A) som gjaldt spørsmålet om hvorvidt solidaransvaret for beiteskader etter reindriftsloven § 67 var diskriminerende. Selv om reineierne bare fikk delvis medhold i anken, uttalte Høyesterett følgende om erstatningsreglene i gjeldende reindriftslov, jfr. avsnitt 66:

Gjennomgangen av de eldste forarbeidene viser en lite ærerik historie og en nedvurdering av samisk reindrift sammenholdt med jordbrukets interesser som det ikke er grunnlag for. Etter mitt syn er det blant annet ut fra dette uheldig at reglene for ansvar og erstatning ikke ble revidert i forbindelse med vedtakelsen av reindriftsloven av 2007.

I samme dom avsnitt 91 legger Høyesterett også til grunn at det er behov for en snarlig revisjon av reindriftslovens regler om ansvar og erstatning.

Erstatningsreglene er bare ett av flere eksempler på at reindriftslovgivningen i sitt innhold fortsatt bygger på et innhold som stammer fra forrige århundre, og som går ut på å beskytte andre næringer mot reindriften. Disse etterlevningene har ført til at reindriftens materielle grunnlag i form av arealer i liten grad har hatt beskyttelse i reindriftsloven, annet enn at flyttleier ikke skal stenges.

At reindriften har måtte vike i arealkonflikter, synliggjøres tydeligst ved et suksessivt arealtap over tid. Det faktum at villmarkspreget natur i Norge i løpet av en 100-årsperiode har blitt redusert fra rundt 50 % til i dag rundt 11 %, bekrefter at synet om at reindriften må vike for andre interesser har stått seg helt fram til i dag. Det som er like bekymringsverdig ved den negative arealutviklingen, er at mange naturtyper og arter står i fare for å forsvinne i Norge. Det er dermed ikke bare reindriften som rammes av naturinngrep.

Det er med bakgrunn i at reindriftsloven både er foreldet og heller ikke samsvarer med nyere rettsutvikling, at NRL har stilt krav om lovrevisjon. Det var også vår viktigste motivasjon til å delta i et lovutvalg oppnevnt av Sametinget. Når prosessen med ny reindriftslov tas videre av departementet, forutsetter vi naturlig nok at lovutvalgets forslag blir brukt som et sentralt grunnlag, og at den nye loven gir et vern for reindriften, og ikke mot reindriften. En ny lov skal dessuten kunne stå seg i de neste 20 - 30 årene.

Når politisk redaktør Skjalg Fjellheim fremmer påstander om at forslaget til endringer i reindriftsloven fra Sametingets reindriftslovutvalg er radikalt, er det grunn til å stille spørsmål til hvilke deler av forslaget dette i så fall dreier seg om? Uansett hva som er Skjalg Fjellheims motiver, forutsetter vi at avisa Nordlys for fremtiden er etterrettelig på innhold, og at påstander, særlig fra redaktører baserer seg på fakta og ikke personlige holdninger og synsinger. Dette må vi kunne forutsette fordi Nordlys er en betydelig maktfaktor i samfunnsdebatten i nord, og hvor det følger med et stort ansvar i å fremme en balansert journalistikk.