Følelser og fakta om reindrift

I Nordnorsk debatt den 29. mars, retter ordfører i Hammerfest Terje Wikstrøm kritikk mot både politikere og mediefolk fordi han mener at de uttaler seg om reindrift og arealkonflikter uten å ta hensyn til forskning og fakta. Så langt kan vi være enige, da reindriften ofte møter selvutnevnte reindriftseksperter som fremmer påstander om næringen som vi utøvere overhodet ikke kjenner oss igjen i. Til tross for Wikstrøms lovende innledning, faller fortsettelsen raskt inn i et resonnement basert på føleri og ikke fakta om hvordan arealinngrep påvirker eller rettere sagt, ikke påvirker reindriften negativt, i dette tilfellet 420 kV kraftlinjen fra Skaidi til Hammerfest.

Wikstrøm underbygger dette ved å vise til at nyere forskning ikke dokumenterer unnvikelse hos rein, annet enn i anleggsfasen. Dette er ikke riktig. Tvert imot er det gjennom de fleste forskningsstudier godt dokumentert at tiltak/forstyrrelser i reinbeiteområdene fører til unnvikelse og endret beitebruk:

I studier som er gjort av reinens beitebruk i nærhet av infrastruktur og menneskelig aktivitet, er det funnet store endringer. Det er for eksempel påvist at kraftledninger, veier og eller fritidsbebyggelse kan redusere beitebruken med 50-95 % både for villrein og tamrein opptil 1-15 km fra inngrepet og dermed øke beitepresset på andre områder.

Studiene viser heller ingen forskjeller mellom tamrein og villrein i de fleste årstidsbeiter. Det som er interessant å merke seg i denne sammenhengen er at oppdragsforskning i flere tilfeller har kommet med motsatte konklusjoner.

Forskningen er mangelfull og må forbedres

Fra næringens side har skepsisen til oppdragsforskning på reindrift økt, da forskernes uavhengighet og troverdighet havner under press fordi oppdragsgivere gjerne vil ha et «ønsket» resultat. Dette svekker forskningens tillit og legitimitet i reindriften. Vi har eksempler på at reinbeitedistrikter som har vært vertskap for forskningsprosjekter, ikke har blitt involvert i prosjektet før de har blitt forelagt en avsluttende prosjektrapport. Konklusjonene fra slike forskningsprosjekter er som oftest lite gjenkjennbare for reindriftsutøverne, fordi disse står stikk i strid med reineiernes erfaringsbaserte- og tradisjonelle kunnskaper om rein og hvordan dyrene påvirkes av inngrep og forstyrrelser.

Forskning som ikke involverer reineiernes kunnskaper, vil dermed mangle det viktigste grunnlaget for å underbygge og forstå de funn som gjøres. Slik forskning er verdiløs, ikke bare for reindriften, men også for de som skal anvende forskningsresultatene, om det er i forvaltning, domstoler eller i andre myndighetsorganer.

Vi registrerer også at forskning som faktisk er utført i tett kontakt med reindriften, ofte blir søkt underminert som kunnskapsgrunnlag, gjerne med påstander om at forskeren har løpt reindriftens ærend. Faglig solide forskningsstudier oppnås først når forskningen skjer i et tett samarbeid med reindriften. Dette bidrar blant annet til at man oppnår en riktig bruk av metodikk og datagrunnlag.

Tålegrensen er nådd

I motsetning til Wikstrøm, tror jeg Fosen-saken vil være førende for andre kraftutbyggingssaker. Dette handler ikke bare om den faglige tyngden dommen har ved at den er avsagt av et enstemmig Høyesterett i storkammer, men også fordi den slår fast viktige prinsipper som ledet til at Høyesterett for første gang har konstatert at en utbygging krenker reineiernes rettigheter etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27. Når Wikstrøm viser til at det ikke finnes noe «…saklig grunnlag for å hevde at kraftlinjene som skal gå vestover og østover fra Skaidi vil innebære folkerettsbrudd…», så er det flere sider ved Høyesteretts vurderinger i Fosen-dommen som vil ha relevans for framtidige utbyggingssaker. Det kan blant annet vises til prinsippet om at et inngrep både i kraft av seg selv eller sett i sammenheng med tidligere eller planlagte tiltak, kan få så store konsekvenser at det foreligger brudd på SP artikkel 27. 

Fakta er at reindriftens beiteområder i Kvalsund og Kvaløya, som dekkes av Wikstrøms ordførerembete, allerede er sterkt nedbygget. At tålegrensen for flere inngrep er overskredet, slås uttrykkelig fast i en dom av Hålogaland Lagmannsrett, jfr. LH-2001-812 (RG-2003-1) som gjaldt et erstatningskrav i forbindelse med hyttebyen i Kvalsunddalen. Her uttalte Lagmannsretten at det var;

…uomtvistet at utbyggingen av hyttefelt har påført reindriften skader og ulemper utover tålegrensen. Det er også lagmannsrettens oppfatning. Når tålegrensen ble passert, lar seg ikke fastslå sikkert. Lagmannsretten antar imidlertid at det må ha skjedd på slutten av 1970-tallet eller begynnelsen av 1980-tallet, slik også partene synes å legge til grunn. Det er videre på det rene at reineierne ikke vil kunne tilpasse seg inngrepet på en slik måte at de unngår økonomisk tap.

Med bakgrunn i at tålegrensen for inngrep i Kvalsund allerede var overskredet på begynnelsen av 1980-tallet, er det ikke vanskelig å forstå vi har nådd et svært kritisk punkt for reindriftens overlevelse i Wikstrøms kommune. Det som virkelig gir grunn til bekymring, er at reinbeitedistriktene i Hammerfest kommune ikke står i en særstilling når det gjelder overskridelse av tålegrensen, da dette faktisk er tilfellet for de fleste reinbeitedistriktene i Norge. At konfliktnivået ved arealinngrep øker, er en direkte konsekvens av dette, da reindriftens muligheter for tilpasning og fleksibilitet ikke lengre er til stede på grunn av den systematiske nedbyggingen av naturen som har skjedd over år.

Inngrepskartlegging er et viktig verktøy

For å synliggjøre den virkelighet som reindriften står ovenfor, vil inngrepskartlegging være et viktig verktøy i inngrepssaker. Dette vil blant annet vise at selv om bruttoarealet for det samiske reinbeiteområdet utgjør 40 % av Norges landareal, så er det kun 11 % av dette arealet som ikke har fysiske inngrep innenfor en 5 kilometersone. Det vil også være nødvendig at reindriftsamenes erfaringsbaserte- og tradisjonelle kunnskaper anvendes som kunnskapsgrunnlag, blant annet for å forklare at selv om en enkeltrein trekker til inngrepsområder, sier dette ingenting om hvordan inngrepet påvirker flokken som helhet.

For å oppnå Wikstrøms mål om en balansert utvikling i de nordlige deler av landet, må første steg på veien være å skape gode arenaer for dialog hvor man anerkjenner at menneskerettigheter og høyesterettsdommer skal etterleves, også når berørte parter er reindriftsamer.

Inge Even Danielsen, Leder i Norske Reindriftsamers Landsforbund.