En verdig og høytidelig markering av Dunderlandsulykken

Både sametingspresident Silje Karine Muotka og leder av NRL, Inge Even Danielsen, hadde innlegg.

(Saken fortsetter under bildet)

 - En stor tragedie

NRL-U leder Elle-Sara Sparrok deltok også på markeringen i dag. Hennes tipp-oldefedre Jonas Marsfjell og Nils Johan Kappfjell omkom i ulykken. Begge ble 70 år gammel.

- De som omkom var jo ledende personer og aktive reindriftsutøvere, og ulykken var en stor tragedie for det sørsamiske samfunnet. Det har medført at man føler at det er viktig å være reindriftspolitisk aktiv, for å videreføre arbeidet de startet. Markeringen i dag var veldig fin, med fine taler og godt oppmøte av både unge og eldre, forteller Elle-Sara.  

Talen til NRL-leder Inge Even Danielsen

NRL leder Inge Even Danielsen holdt en minnetale for de omkomne.

På dagen i dag - for 75 år siden - skulle reindriftssamene i det sørsamiske området oppleve det verst tenkelige – en ulykke som skulle prege reindriftsamfunnet helt fram til i dag. 

I dagene fra den 28. – 30. juni 1948 var 92 forventningsfulle delegater samlet i Tromsø for å delta på stiftelsen av Norske Reindriftsamers Landsforbund - NRL. I løpet av disse dagene ble NRLs vedtekter vedtatt, og de fikk også diskutert viktige saker som skole- og kulturrelaterte spørsmål av betydning for reindriftsfamiliene.

Rammen rundt stiftelsesmøtet var akkurat som våre landsmøter i dag – tuftet på reindriftspolitikk og sosialt samvær. Under stiftelsesmøtet i Tromsø ble det skapt vennskapsbånd og relasjoner mellom reineiere i hele landet, og hvor alle som deltok på møtet må ha kjent på den gode følelsen av å ha fått flere støttespillere i næringen i kampen for å sikre reindriftens framtid. Dette var nok en stor og historisk viktig hendelse for de som var til stede. 

Mange av de som deltok på møtet hadde en lang og utfordrende reisevei – men hvem tenkte vel på det når man nå endelig hadde fått satt reindriftsamenes rettigheter på dagsorden gjennom organisering og samlede krefter.

Lite visste de at gleden og optimismen over å ha formelt stiftet en interesseorganisasjon for reindrift og skapt nye vennskapsbånd - så brått skulle bli snudd til tragedie og sorg.

Den sørsamiske delegasjon bestod av 39 representanter, og 23 av disse hadde gått sammen om å leie en buss fra Steinkjer for å komme seg til landsmøtet i Tromsø. Bussen var i svært dårlig forfatning, og på turen heimover kjørte den av veien og veltet ved Ballangen, som følge av problemer med bremsene. Under veltet ble alle rutene på høyre side av bussen knust, og 2 av passasjerene valgte å ta seg heimover med annet framkomstmiddel.

Bussen ble reparert, og 21 personer fortsatte turen sørover uten vinduer på høyresiden. Da de kommer til Dunderlandsdalen, punkterer et bussdekk – og førte til at bussen skjente utfor veien og ruller ut i den flomstore Ranelva. 

Bare 5 av dem overlevde. 16 personer fra det sørsamiske området omkommer i denne tragiske ulykken, og førte til at mange barn mistet en far eller mor, foreldre mistet barn, flere mistet sin ektefelle, en bror eller søster, en svigerbror eller svigersøster, slektninger og venner.

I tillegg til at mange mistet sine nærmeste, mistet også det sørsamiske området på dramatisk vis ressurspersoner som var viktig for reindriften og det sørsamiske samfunnet. For de som kjenner den sørsamiske historien kan bare vagt forestille seg for et stort tap dette var, ikke bare for de familier som var rammet, men også for den sørsamiske reindriften som helhet.

Jeg er evig takknemlig for den jobben de gjorde, og vi som er her i dag - vet at deres siste reise ikke var forgjeves.  I forbindelse med avdukingen av minnesteinen som ble reist på ulykkestedet i 1950. 2 år etter ulykken fremførte Arne Appfjell en prolog der han blant annet uttalte følgende:

«…For to år tilbake kom sorgenes sorg til Nordland og Nord-Trøndelag. Vi lærte at gleden den har vi på borg, at sorgen sin del alltid krever.

Til seksten av våre kom døden den gang, til seksten som livsglad strevet. De var bare utnevnt til fjellsamers rang, på viddene hadde de levet. Men blant disse 16 som var våre venner, var fedre og mødre, var søstre og bror, de vernet om sine med kjærlige hender, de snakket til sine med varmende ord.

Og så på den reise de gjorde det år, hvor Tromsø var målet for ferden, med tanke på bedring av samenes kår, for lys over samenes verden. De møtte sin skjebne på turen tilbake, det hendte så hurtig, ja på et sekund, da sluknede barn, forelder og make, og sorgen steg fram i den selvsamme stund.

Vi reiste en bauta og den skal oss minne om dere som var, men så brått ble kalt bort, og den skal fortelle oss at vi må finne oss i at vårt liv går i hvitt og sort. La bautaen tale og minne oss alle om det som vil komme til alt som er skapt. At også hver malmfuru en gang vil falle, at evig kun eier vi alt som er tapt…»